Det røde bibliotek – ‘Lyset i mørket og sverdet i kampen’

Hovedtemaet for Kulturverndagene 2026 er «Kulturarv i fare». I en verden preget av klimakrise, krig, digital transformasjon og økt mobilitet, er stadig flere kulturminner og tradisjoner truet. Ikke bare de fysiske sporene – som bygninger, kulturlandskap og håndverk – men også den immaterielle arven: språk, kunnskap, fortellinger og praksiser som binder samfunn sammen. For Rjukans del er minnene om den unike arbeiderkulturen særlig viktige å beskytte.

Med innskrivingen på UNESCOs verdensarvliste har vi sikret de fysiske sporene etter industrien i dalen, men risikerer vi å miste arbeider- og industrikulturen? For Sam Eyde bygde ikke byen alene. Funksjonærer og arbeidsfolk måtte til, og det måtte harde kamper til for å få de godene som senere ble løftet fram når man snakker om Rjukansamfunnet. Goder som boliger, forsamlingshus, kino, folkebad og bibliotek. Det kom ikke gratis.

For å belyse denne viktige kulturarven i Vestfjorddalen har vi derfor valgt å vise fram vår helt unike samling med arbeiderlitteratur – Det røde bibliotek. Dette er en av verdens største samlinger med bøker om, for og fra arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. Noen av titlene finnes kun i spesialbiblioteker i Paris, Amsterdam, Moskva, osv.

Arrangementet begynner med en presentasjon om bakgrunnen for Det røde bibliotek og de sentrale aktørene, samt våre planer for å bevare samlingen. Før det blir anledning til å stille spørsmål, komme med kommentarer og ikke minst se på samlingen.

Kunnskap var lyset i mørket og sverdet i kampen

Rallarne stod ikke med lua i hånda, de både krevde og streiket for bedre kår. Denne kampen blir ofte glemt i festtaler og i presentasjoner om verdensarven og industrireisinga. Arbeiderbevegelsen og de ulike foreninger i dalen var helt sentral i opprettelsen av biblioteket, og hadde ofte både ulike synspunkter og mål enn det selskapet til Sam Eyde hadde. Allerede under den store anleggsstreiken på Vestfjorddalbanen i 1906 fremmet streikelederne krav om opprettelsen av et bibliotek, slik at arbeiderne kunne ta til seg mer kunnskap.

Dette var ei tid der allmenn utdanning fortsatt var mangelfull og de formelle kravene for å komme inn på høyere utdanning i realiteten sperret ute store deler av befolkningen. Mange biblioteker på denne tiden hadde krav om skatteattest, depositum og årsavgift, noe som også utestengte særlig de omreisende anleggsarbeiderne. Ledende skikkelser i arbeiderbevegelsen målbar derfor tidlig et ønske som mange hadde om å løfte seg selv og egne kunnskaper for å bedre sin posisjon og sine kår. Lederen i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) Håkon Lie og biblioteksjef Henrik Hjartøy på Rjukan ga i 1935 sammen ut boka Om lesning. Forfatterne argumenterte sterkt for at arbeiderbevegelsen må ha et mer aktivt og kritisk forhold til kunnskap, lesing og kunnskapsformidling. Kunnskap var lyset i mørket og sverdet i kampen – i møte med næringslivets menn, ved forhandlingsbordet på jobb, i oppdragelsen, i avislesningen, i lokalpolitikken og i Stortinget.

Arbeiderbevegelsens intellektuelle kamp for å bryte borgerskapets hegemoni på kunnskapsformidling må ses i lys av mellomkrigstidas harde ideologiske kamp mellom det progressive og det konservative, og Europas møte med den nye tids massebevegelser; den fremadstormende nasjonalismen og fascismen på den ene sida og kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiet på den andre. Denne kampen kom til uttrykk i flere former; med opprettelsen av arbeiderpressen, organiseringen av kveldsskoler for arbeidere og arbeidet til Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF), som ble etablert i 1931 med Oscar Torp og Haakon Lie i spissen.

Samlingen i Det røde bibliotek ble i hovedsak samlet inn i perioden 1917-1940, og med sin tydelige venstreorienterte profil kom biblioteket og bibliotekarene under sterkt press både fra høyrenasjonale krefter før andre verdenskrig og de tyske okkupantene under krigen. Rjukan bibliotek var derfor det biblioteket i Norge som ble hardest rammet av sensuren under krigen. Biblioteket ble stengt ned, biblioteksjef Anders Andreassen ble avskjediget og etter hvert sendt til Grini, familien ble kastet ut av leiligheten i bibliotekets øvre etasje og andre bibliotekansatte ble både angitt og holdt under oppsyn. En fjerdedel av samlingen ble konfiskert. Først utpå høsten 1945 kunne Rjukanfolket fritt bruke biblioteket igjen. Også tidligere biblioteksjef Hjartøy, som da hadde flyttet til Oslo, endte på Grini. Han tok over lederjobben ved Deichman etter krigen, og var gjennom hele sitt liv sentral i arbeidet med Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK), både som leder og som styreleder. I bibliotek-Norge var han både høyt aktet – og fryktet.