UNESCOs konvensjon 20 år! 

Foto (barnas museumsdag, Arcandria Tromsø kystlag): Adnan Icagic

Formål og forvaltning 

Formålet med UNESCOs konvensjon om vern av immateriell kulturarv (2003) er å sikre respekten for – og øke bevisstheten om – den immaterielle kulturarvens betydning i samfunnet. Immateriell kulturarv defineres som tradisjoner, kunnskap, ferdigheter og uttrykksformer som overføres fra generasjon til generasjon. 

I Norge er det forvaltningen på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, museer og frivillige organisasjoner som har ansvaret for å ta vare på kulturarven. Alle mennesker har rett til å bidra, engasjere seg og selv definere hva som er sin kulturarv og sine kulturmiljø (Faro-konvensjonen) med «en armlengdes avstand» til myndighetene.  

Frivillighetens rolle 

UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv gir på den ene siden et overordnet rammeverk for arbeidet med å bevare og formidle landets rike og mangfoldige immaterielle kulturarv. På den andre siden poengterer konvensjonen viktigheten av deltakelse og engasjement, noe som løfter betydningen av den enkeltes verdifulle innsats opp og ut av kontoret, systua eller verkstedet.

Kulturvernforbundet anslår at de frivillige kulturvernorganisasjonene årlig bidrar med 7 millioner arbeidstimer for å ivareta kulturarven. Dette tilsvarer en verdiskaping på 2 milliarder kroner. Engasjementet som medlemmene legger ned har verdi og ringvirkninger langt ut over det rent praktiske bevaringsarbeidet. 

Anerkjennelse av tradisjonsbæreren 

Kulturvernforbundet jobber for å styrke kulturvernorganisasjonenes rolle i norsk samfunnsliv og anerkjennelse av utøveren og tradisjonsbæreren er et sentralt prinsipp i UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv. Under Kulturvernforbundets paraply er det 270.000 medlemmer som er viktige tradisjonsbærere og utøvere av den immaterielle kulturarven. Medlemmene i kulturvernorganisasjonene jobber innen sine spesifikke fagfelt med dokumentasjon, bevaring, vedlikehold og formidling – noe som gjør kulturarven levende og tilgjengelig. 

For å nevne noen eksempler jobber Norges husflidslag for å ta vare på og videreføre tradisjonelle husflids- og håndverksteknikker, Norsk folkeminnelag jobber innenfor det folkloristiske fagfeltet, mens Slekt og data er Norges største organisasjon for slektsforskere.  

Samarbeid og deltakelse 

Konvensjonen oppfordrer til samarbeid og deltakelse ved identifisering, dokumentering og formidling av den immaterielle kulturarven. Dette er med på å demokratisere kulturarven og løfte det frivillige kulturvernets rolle i det nasjonale arbeidet, på linje med museer og offentlig forvaltning. 

Norges forpliktelser og ambisjoner knyttet til konvensjonen synliggjøres blant annet gjennom Stortingsmeldingen «Nye mål i kulturmiljøpolitikken – engasjement, bærekraft og mangfold» (Meld. St. 16 2019-2020): Alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø. Kulturmeldingen «Kulturens kraft – kulturpolitikk for fremtiden» (Meld. St. 8 2018-2019): Et fritt og uavhengig kulturliv som tar vare på og formidler kulturarven. 

Unik implementering 

I internasjonal sammenheng er Norge helt i verdenstoppen med å løfte frem de frivillige kulturvernorganisasjonenes rolle i implementeringen av konvensjonen. Det er for eksempel unikt at det er frivillige organisasjoner – og ikke staten – som skriver søknader om å få kulturuttrykk inn på UNESCOs representative liste over immateriell kulturarv. Forbundet KYSEN bidro blant annet til at nordisk klinkbåttradisjon kom inn på listen i 2021. Norges Husflidslag samarbeider nå med flere andre aktører om å få norsk bunadbruk inn på den samme eksklusive listen.  

Rådgivere for UNESCO 

Det er en stor anerkjennelse å bli utpekt som rådgiver for UNESCO. I Norge er det 8 organisasjoner som har denne rollen og følgende er frivillige organisasjoner under Kulturvernforbundets paraply: Norges husflidslag, Forbundet KYSTEN, Norsk forening for fartøyvern og Norges bygdekvinnelag. Dette sier noe om kunnskapen som disse organisasjonene besitter, og tyngden i det frivillige arbeidet som gjøres på feltet. De 4 andre organisasjonene som er rådgivere for UNESCO er: Norsk senter for folkemusikk og folkedans, Norsk Håndverksinstitutt, Norsk institutt for bunad og folkedrakt samt Noregs Ungdomslag. 

Kunnskap og opplæring  

Som et ledd i arbeidet med å øke bevisstheten om immateriell kulturarv står opplæring og kunnskapsdeling sentralt. De frivillige kulturvernorganisasjonene har dette som en del av sin kjernevirksomhet gjennom omfattende kursvirksomhet, workshops, arrangementer og publikasjoner og bidrag til forskning. Aktivitetene skaper viktige møteplasser i lokalsamfunnene som også bidrar til inkludering og folkehelse. Arbeidet med å overføre kunnskap til nye generasjoner er sentralt i organisasjonenes arbeid. Dette formaliserer seg blant annet gjennom prosjekter som «Lokalhistorie i skolesekken» av Landslaget for lokalhistorie og «Kulturarvskolen» av Norsk kulturarv. 

Urfolk og minoriteter 

I implementeringen av UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv har Stortinget bestemt at Norge skal fokusere spesielt på urfolks og nasjonale minoriteters immaterielle kulturarv. De frivillige kulturvernorganisasjonenes arbeid er med på å bygge tverrkulturell forståelse og fremme mangfold, som er prioriterte oppgaver for UNESCO og som er viktig for en bærekraftig utvikling.

Foto (kvænangenkofte): Anne Marte Før

Hør Kulturvernpoddens episode 5 «Er den immaterielle kulturarven usynlig?» her. Denne episoden  er spilt inn under Kulturytring Drammen og er en samtale mellom flere politikere og representanter fra de frivillige kulturvernorganisasjonene. Samtalen er ledet at Kulturvernforbundets generalsekretær Toril Skjetne.

Gratulerer med dagen til UNESCO og tusen takk for det viktige arbeidet som våre medlemmer gjør for å holde kulturarven levende!